Lukk

Jorunn Myklebust Syversen

Jorunn Myklebust Syversen

Jorunn Myklebust Syversen er utdannet fra Kunsthøgskolen i Bergen og hennes arbeider er blitt vist på mange arenaer innen kunst og film. Myklebust Syversen har vært aktiv innenfor samtidskunstfeltet som billedkunstner, og jobber som videokunster, manusforfatter og regissør. I 2017 debuterte hun som spillefilmregissør med HOGGEREN med Anders Baasmo Christiansen i hovedrollen. DISCO er hennes andre langfilm.

Jorunn Myklebust Syversen har regissert og skrevet manuset til DISCO. Her er hennes tanker om filmen:

“Mirjam er verdensmester i disco freestyle-dans. Hun vokser opp i den moderne frikirken Friheten hvor stefaren hennes er pastor. Jeg har valgt å fortelle historien om Mirjam i miljøer som står i kontrast til hverandre, men som samtidig har noen likhetstrekk. På hver sin måte er de særegne og sterke i uttrykket, men innad har miljøene egne normer som er fremmed for omverden. Jeg ville undersøke hvordan mennesker i sårbare livsfaser og barn påvirkes av det å være i et trosmiljø.

Handlingen i DISCO er et lappeteppe av virkelige hendelser. I researchfasen oppsøkte jeg norske menigheter som springer ut fra pinsebevegelsen, og jeg har sett utallige prekener. Det viktigste var likevel samtalene med mennesker som har gått ut av eller brutt med ulike menigheter. Det Mirjam opplever i filmen er inspirert av deres historier.

DISCO handler om å ikke bli sett for den du er eller situasjonen du står i, og forsøket på å bryte ut. Jeg ønsker at publikum forstår hva som gjør at Mirjam mister seg selv og sin stemme i de religiøse miljøene og i familien sin. Vi har sterkt fokus på sosial kontroll i minoritetsmiljøer, men jeg tenker vi må tørre å se på det i vår egen kultur, i både kristne og sekulære norske miljøer og hjem. Jeg opplever at det snakkes for lite om dette i offentligheten. Barn, ungdom og voksne som lever under sosial kontroll, og opplever psykiske eller fysiske overgrep ender opp med å bli enda mer isolert. Jeg vil at vi som samfunn og enkeltmennesker skal tørre å gå inn i, og snakke om denne tematikken med fokus på de menneskene som trenger å bli sett.

Ettersom filmen er basert på virkelige hendelser følte jeg et ansvar for å fortelle en autentisk historie, ikke bare en historie som følger en klassisk dramatisk kurve. Vanligvis er karakterer på film proaktive, historien drives av valgene de tar. Men Mirjam har ikke et valg; dette er det eneste virkeligheten hun kjenner til. Uansett hvor hun snur seg, får hun høre at hun må tro sterkere og bedre. Jeg vil vise hvorfor det kan være vanskelig å bryte ut av destruktive relasjoner og miljøer. Jeg vil gi en stemme til de stemmeløse.”